Penhaligon's Babylon Eau de Parfum

"Babylon" kan beskrives som "krydder, etterfulgt av mer krydder, og så enda litt mer krydder." Den ligner på "Cairo," minus rosen. Til tross for min aversjon mot orientalske dufter, er det en viss eleganse i denne monokromatiske komposisjonen. Penhaligon's har klart å skape en duft kun av krydder og tre som ikke fremstår som fattig eller kjedelig.

Safran spiller den samme skarpe, salt-sure fiolinen, og trekker ut fra muskatnøtten dens ikke-konfektaktige, tørre og litt stikkende fasett; grønne korianderfrø tilfører en tredje stemme for å harmonisere. Sammen ligner de noe på aromaen av Midtøstens kullkaffe — minus kaffen: i stedet er det smakstilsetningene og de aromatiske tilsetningene som står i sentrum.

Den harpiksaktige-treaktige "kroppen" av duften virker å være sammensatt av tusen nyanser, som sammen danner en kompleks, blandet farge: det er en følelse av kanel, sammen med nellik, en skygge av røkelse, støvet av patchouli... kanskje til og med oud, skjøvet til bunnen av kommoden for ikke å overvelde forgrunnen. Mot slutten blir "Babylon" uventet søtere og enda mørkere — tydeligvis klarte ouden å slippe ut fra garderoben, og plukket opp en vanilje nesten identisk med Cairos, og utførte noen runder med vals gjennom utstillingsrommet.